Norge skulle være det perfekte land, men de lever i frykt

Mostafaeilawyer/ January 6, 2019/ Religion/ 5 comments

Gjennom flere reportasjer tidligere i år kunne Agderposten fortelle om frykten og angsten iranere på Sørlandet har for at det finnes flyktningpioner i lokalsamfunnene våre.

Denne frykten og angsten fikk sitt utslag i at mange iranere ikke turde stille opp som tilhørere på et møte i biblioteket i Froland, hvor den kjente iranske menneskerettighetsadvokaten Mohammad Mostafaei redegjorde om sin nyutgitte bok «I skyggen av sharia».

Her fortalte forsvarsadvokaten om sin lange kamp for å redde folk fra dødsdommer; som steining for utroskap. Til slutt måtte han rømme landet. Han flyktet til Norge.

Frykten og angsten

Mohammad Mostafaei ble trist da han fikk høre at det var eksiliranere i Aust-Agder som ikke turde komme på foredraget hans av frykt for at iranske myndigheter overvåket arrangementet.

Til Agderposten kunne han etter foredraget fortelle at dersom iranerne ville ha et godt samfunn, både i Iran og i Norge, måtte de ikke være redde.

Han mente at den beste måten de kunne vise det på, var å bruke sine demokratiske rettigheter i Norge, som å komme og høre på et foredrag uten å frykte represalier. Men så lett er det ikke.

Frykten og angsten for overvåking sitter dypt hos iranerne. Så dypt at selv nyttårsfeiring i regi av Iransk forening i Aust-Agder skaper uro.

Da Agderposten for noen år siden skulle dekke nyttårsfeiringen, protesterte mange iranere som deltok på festen mot å la seg fotografere sammen med flagget som ble brukt. Flagget som ble benyttet under feiringen var fra tiden før mullaene kom til makten i Iran. Iranere på festen fryktet konsekvensene dette kunne få dersom Agderposten tok bilde av dem sammen med dette flagget.

Er ikke alene

Reportasjen her i Agderposten om eritreerne som lever i frykt for flyktningspionasje forteller med all tydelighet at iranerne ikke er alene om å føle seg utsatt for denne spesielle formen for angiveri på Sørlandet.

Felles for dem som ble intervjuet, er at de er båtflyktninger som i all hovedsak først har overlevd flukten gjennom Sahara, før menneskesmuglere sendte dem ut på den livsfarlige ferden over Middelhavet i båter som ofte aldri skulle vært satt på vannet. Når du legger ut på en slik ferd, er det ikke vanskelig å forestille seg at forholdene du flykter fra er svært dårlige.

Eritreerne flykter fra et land som blir årelatt for ungdommer som skulle være landets fremtid, ungdommer som flykter til USA, Europa, Norge og Sørlandet. De flykter fra et land svært få eritreere ser noen fremtid i, et land som i årtier har vært i krig og konflikt, og som har en befolkning som bærer preg av det demokratiet som aldri skulle komme.

For alle blodsutgytelsene i krigen mot Etiopia, skulle bare føre til at frigjøringshelten ble en diktator som undertrykket folket sitt. Så ille er landet ungdommene flykter fra, at FN rapporterer om myndigheter som er ansvarlig for utenomrettslige henrettelser, tortur, sexslaveri, tvangsarbeid og massedrap.

I den samme rapporten heter det at landet driver omfattende spionasje og har et stort nettverk av fengsler, der folk blir holdt uten kontakt med omverdenen i årevis.

Regimet har med andre ord god kompetanse på spionasje, også spionasje blant diasporaen som etablerer seg utenfor landets grenser. Det er dette som kalles for flyktningspionasje.

Angiverkulturen som er så etablert for å kontrollere befolkningen i Eritrea plantes også hos eritreere i eksil. Det fører til at eritreerne aldri helt klarer å flykte fra regimet i Eritrea.

De flykter fra en angiverkultur i hjemlandet, for å komme til en ny angiverkultur i eksil. De opplever aldri å få fred i sin nye tilværelse, hvor de egentlig trenger all den ro og beskyttelse som finnes for å bygge opp et nytt liv etter traumatiske opplevelser, både i Eritrea, men også fra den dramatiske flukten.

Et av verdens fremste demokratier; i kontrast til det Eritrea de flyktet fra, som også blir kalt for Afrikas Nord-Korea.

Lammelse og isolasjon

Iranerne og eritreerne som lever i eksil her på Sørlandet har mange tangeringspunkter med hverandre.

De har alle flyktet fra autoritære regimer som ikke har respekt for menneskerettighetene, men undertrykker sitt folk som et middel til å holde på makten.

De har også en felles opplevelse av hva det vil si å rives opp med roten fra sitt hjemland. Samtidig er de også bundet sammen i et annet slags fellesskap; de er kommet til Norge.

Men selv her, bak den snøhvite uskyldigheten og de hvite stakittgjerdene, så finnes det en annen og svært lite hyggelig fellesnevner for mange, nemlig frykten for flyktningspionasje.

Denne frykten er det nok vanskelig, kanskje umulig, å sette seg inn i eller på noen som helst måte å forstå. Dette må nok oppleves på kroppen.

Men vi kan låne øret til de to eksilnasjonalitetene som Agderposten har eksponert her på Sørlandet og hva de har å fortelle. For det finnes fellestrekk som kan virke utfordrende, ja for noen kanskje alarmerende, både for dem som rammes mer direkte, men også for demokratiet de er kommet til.

Den skaper lammelse, isolasjon, mangel på deltakelse, frykt og angst for å si noe galt som kan oppfattes som kritikk av regimet de er flyktet fra. Ofte er frykten for familien som er igjen i det landet de forlot en av hovedgrunnene til at de ikke gjør seg bruk av demokratiets rett til ytringsfrihet, politisk engasjement og organisasjonsfrihet.

Makten over familien som er tilbake brukes som en trusselfaktor til å holde både eritreere og iranere i sjakk når de bosetter seg i utlandet. Dersom de to regimene lykkes med denne taktikken, lykkes de også med å hemme politisk opposisjon og «uheldig» påvirkning utenfra.

Agderpostens intervju med den avhoppede iranske ambassadøren tidligere i år gir et innblikk i hvordan iranske myndigheter i Norge har som oppgave å skape uro blant iranerne i Norge. Perviz S. Khazai kunne fortelle hvordan etterretningen ved ambassaden i Oslo har som oppgave å infiltrere motstandsfolk her i landet, men også rekruttere fanatiske muslimer.

I tillegg fortalte han hvordan eksiliraneres familier i Iran blir brukt som pressmiddel.

I motsetning til Iran, så har ikke Eritrea noen ambassade i Oslo. Men den har ambassade i Stockholm, og det er ikke vanskelig å tenke seg at den kan utøve makt overfor eritreere som lever i eksil også i Norge.

Angiverkultur som kveler

Eritreerne som forteller Agderposten om sin frykt for flyktningspionasje, sier de opplever det som å leve i et fengsel, selv om de er kommet til et av verdens fremste demokratier.

De forteller om en angiverkultur som kveler dem, som hemmer dem i dagliglivet, og som gjør at de ikke tør si hva de vil. Samtidig sier eritreerne at de er fullstendig klar over at det ikke er norske myndigheter som er skyld i at de ikke føler de har ytringsfrihet her i landet, men deres egen angst og frykt.

Det kan ikke være vanskelig å forestille seg at dette må være en forferdelig situasjon å leve i, en situasjon mange mennesker i våre nære omgivelser befinner seg i midt i våre lokalsamfunn her på Sørlandet.

Frolendingen og iraneren Mahmoud Aghakouchaki illustrerte for sin del den samme paradoksale situasjonen overfor Agderposten en tid tilbake, hvor han ga uttrykk for sin frustrasjon over at frykten og angsten for flyktningspionasje blant iranerne på Sørlandet førte til at iranerne fjernet seg fra hverandre.

Han mente at frykten for infiltratører var svært hemmende for livet i Norge, og at denne frykten i seg selv er like ille som vissheten om infiltratører.

Og det er jo det som mange hevder er hensikten med overvåkingen, enten det gjelder iranere eller eritreere, å skape redsel.

Det er en redsel som kan tære på selv de modigste aktivister, selv en markant aktivist som arendalitten og iraneren Kamal Khoshnood, som overfor Agderposten innrømmet at han var redd. Samtidig var det viktig for ham å takle denne redselen og ikke la den lamme ham. For som han sa det; da har myndighetene i Iran vunnet. De har fått kontrollen.

Og det er dessverre denne kontrollen Agderpostens reportasjer har vist at regimene i Iran og Eritrea har over mennesker som lever i eksil her i landsdelen. Det er en kontroll som gjør at eritreere og iranere ikke kan ta del i samfunnslivet vårt på en måte som vi finner helt naturlig. Overfor dem har regimene de flyktet fra tatt et siste stikk. De klarte å flykte fra landet, men regimene har likevel kontroll over livene deres.

Samtidig vil noen kunne hevde at disse regimene også har kontroll på Norge ved å drive obstruksjon på integreringsprosessene her i landet.

På denne måten blir det vanskeligere for beboere i eksil å bli en del av det norske samfunnet med alt det krever av utadvendthet og engasjement. Flyktningspionasje kan være mer hemmende på integreringen en det mange kanskje er klar over.

Geir Lid

Kild: Agderposten

Share this Post

5 Comments

  1. It’s nearly impossible to find well-informed people about this subject,
    however, you sound like you know what you’re talking
    about! Thanks

  2. سلام.ممنون .خیلی خوب بود.از دست اندرکاران وبسایت به این
    خوبی سپاسگزارم

  3. بهترین وبسایتی که تاحالا دیدم.ازتون متشکرم

  4. I got this website from my buddy who shared with me
    regarding this web page and now this time I
    am visiting this web site and reading very informative articles or reviews at this place.

  5. مطلب بسیار خوبی بود.ممنون

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>
*
*